John Davis

John Davis ble født cirka 1550 i Sandridge i Devonshire i England. Han må ha fått en bra utdannelse, siden han ikke bare ble en flink navigatør, men også skrev om faget. I tillegg oppfant han et enkelt instrument, kjent som backstaff (daviskvadrant eller engelsk kvadrant), som gjorde det lettere å måle høyden til solen eller månen.

Davis’ naboer i barndommen inkluderte Walter Raleigh (1552−1618), som bidro til den engelske koloniseringen av Amerika. I 1582 giftet Davis seg med Faith Fulford (cirka 1561−ukjent), og de fikk en datter og fire sønner. Faith døde før Davis, og Davis var forlovet med Judith Havard da han ble drept.

Davis’ første ekspedisjon vestover ble sponset av en gruppe handelsmenn i London som ønsket å finne en nordlig vei til Cathay (Kina). Han var selv kaptein på Sunneshine på 50 tonn, mens William Bruton var kaptein på Mooneshine på 35 tonn. Mannskapet talte 42. Den 20. juli fikk de se kysten av Sørøstgrønland, som eldre kart forledet Davis til å tro var et ukjent land. Han kalte det for «Ødemarkens Land» (Land of Desolation). Skipene seilte rundt et kapp som de ga navnet Cape Farewell (Kap Farvel/Uummannarsuaq).

I «Gilbert’s Sound» (Godthåbsfjorden/Nuup Kangerlua) på Grønlands vestkyst møtte de inuitter, som de danset sammen med og byttet til seg skinnklær og kajakker fra. Skipene krysset deretter det som nå heter Davisstredet til Baffinøya på 66 grader 40 minutter nordlig breddegrad. Litt lenger sør seilte skipene inn i Cumberlandsundet som Davis håpet var veien vestover, men det dro mot høst, og skipene måtte returnere til England.

Denne gangen var Davis kaptein på Mermayde på 120 tonn, Richard Pope kaptein på Sunneshine, og i tillegg fulgte to andre skip: Mooneshine og North Starre; sistnevnte var en mindre rekognoseringsbåt (10 tonn). Igjen var reisen sponset av handelsmenn i London og i Exeter. I nærheten av Kap Farvel sendte Davis Sunneshine og North Starre til å utforske Davisstredet og Grønlands østkyst. North Starre ble senere tapt i en storm på vei hjem, mens Sunneshine førte en last med selskinn tilbake til England.

I nærheten av Godthåbsfjorden ble mennene på Mermayde og Mooneshine ønsket hjertelig velkommen av inuittene de hadde truffet året før, og de gjenopptok byttehandelen. Da det ble oppdaget at inuittene også stjal jernredskaper fra skipene, mente Davis at det var forståelig, og inuittene skulle behandles godt uansett. Han var interessert i dem og inkluderte både beskrivelser av dem og laget en liten ordbok av språket deres. Etter hvert ble imidlertid samkvemmet plagsomt, og lederen for en gruppe inuitter som hadde begynte å kaste stein på sjømennene, muligens bare som en form for rampestreker, ble tatt om bord Mermayde som gissel for å få dem til å returnere et stjålet anker.

Før utvekslingen kunne finne sted ble vindforholdene slik at skipene måtte seile, med mannen om bord. Av Davis’ beretning virket det som om inuitten fant seg i sin skjebne, men etter noen tid ble han syk og døde.

Skipene fortsatte nordover til 66° 30ʹ nordlig breddegrad, i nærheten av dagens Itilleq. Videre seilas nord- eller vestover ble hindret av et stort isfjell, og da noen av mennene var begynte å bli syke, ble Mermayde sendt hjemover med de syke. Davis og Mooneshine fortsatte mot Cumberlandsundet, men denne gangen fant de ikke åpningen. De fortsatte sørover, og Davis landet først på Labradorkysten og så på Newfoundlands nordkyst, hvor innfødte drepte to av sjømennene. Mooneshine var tilbake i England i oktober.

Davis var fremdeles sikker på å finne veien inn til Nordvestpassasjen, og han fikk støtte for en tredje ekspedisjon. Denne gangen skulle et visst utbytte sikres ved at to skip måtte fange nok fisk til å dekke kostnadene. Sunneshine, Elizabeth og Ellen (kaptein John Churchyard) dro til Grønland, hvor de to største skipene skulle fiske mens Davis dro videre nordover med Ellen, som viste seg å være ganske lekk. Han nådde 72° 12ʹ nordlig breddegrad (senere beregnet til nærmere 72° 40ʹ, i nærheten av dagens Upernavik).

Han seilte vestover og fant igjen Cumberlandsundet, men kom i tvil om det virkelig var inngangen til Nordvestpassasjen. Lenger sør noterte han Frobisherbukten uten å forstå at det var her Martin Frobisher (1535−1594) hadde vært i 1576. Han passerte også munningen av Hudsonstredet uten å undersøke det nærmere, til tross for at han mente det kunne være en sjøvei vestover. Til slutt undersøkte han litt av Labradorkysten før han returnerte til England.

Dette ble Davis’ siste ekspedisjon vestover, delvis på grunn av Englands krig med Spania og slaget med Den spanske armada i 1588 og delvis fordi en viktig støttespiller, Sir Francis Walsingham (cirka 1532−1590), døde.

Davis hadde nå kartlagt en god del av kysten av Vestgrønland, Baffinøya og Labrador og levert beskrivelser av landskap, flora og fauna og av inuittene han traff. Han satte høye standarder med hensyn til navigasjon og skal ha vært en ærlig og samvittighetsfull kaptein som mannskapet stolte på. I 1594 publiserte han The seamans secrets, en håndbok om praktisk navigasjon som inkluderte en tegning av backstaff-instrumentet, og i 1595 The Worldes hydrographical discription (Verdens hydrografiske beskrivelse) hvor han fremholdt sin tro på at det fantes en nordlig sjøvei til Asia.

I 1591−1593 var Davis med på en ekspedisjon ledet av Thomas Cavendish som skulle seile sør for Sør-Amerika til Stillehavet og videre til Asia. Davis’ plan var deretter å seile nordover og finne Nordvestpassasjen fra dens vestlige ende. Ekspedisjonen klarte ikke å seile gjennom Magellanstredet på grunn av den sterke vestlige vinden. Sjøreisen hjemover ble vanskelig, og mange av sjømennene døde, men underveis oppdaget Davis Falklandsøyene i 1592. Davis deltok i Sir Walter Raleighs tokt mot Cádiz i 1596 og mot Azorene i 1597 som del av den anglo-spanske krigen (1585−1604).

Senere seilte Davis som los med nederlandske og britiske skip til Ostindia. Han ble drept i kamp med japanske sjørøvere ved Bintanøya sørøst for Singapore.

• Ekspedisjoner i Arktis
• oppdagelsesreiser

• Markham, Albert Hastings (1880): The Voyages and Works of John Davis the Navigator, biografi, London: Hakluyt Society – tilgjengelig hos John N. Harris

• Distad, Merrill (2005): Davis, John, Encyclopedia of the Arctic, Routledge
• Holland, Clive (1994): Arctic Exploration and Development c. 500 b.c. to 1915, Garland Publishing
• Markham, Albert Hastings (1880): Introduction to The Voyages and Works of John Davis, the Navigator, The Hakluyt Society, No. LIX, London
• Savours, Ann (1999): The Search for the North West Passage, Chatham Publishing