Flekkefjord kirke ligger midt i byen, like ved Vågen. Tomten har vært kirketomt siden middelalderen, og parken som nå omgir kirken, var tidligere kirkegård.
Kirken ble tegnet av slottsarkitekt Linstow i 1831, og oppført i laftet tømmer for både landsognet Nes og det daværende ladestedet Flekkefjord. Den har en stram form. Grunnplanet har en likesidet åttekantform med utbygg for kor og tårn. Det lave tårnet med lav pyramidehette er kronet av en slank, åttekantet lanternin med kuppelformet tak. De forholdsvis enkle detaljene er hovedsakelig i empirestil.
Åttekantformen og Linstows deltakelse i planleggingen har sin spesielle bakgrunn. Med sogneprest Rosenqvist som pådriver ønsket kirkeeierne å bygge en ny kirke lignende den forrige med åttekantet grunnplan og takrytter over midten. Den skulle ha samme utstrekning, men bli høyere enn før «for Rummeligheds Skyld».
Man ønsket også andre forbedringer:
- innvendige søyler som understøttet takrytteren skulle unngås
-
himlingen skulle hvelves
- kirken skulle ha flere og større vinduer
-
alteret skulle trekkes frem i kirken for å bli mer synlig
- kirken skulle få galleri i to etasjer med gulv i skrånende amfi
Rosenqvist, som ønsket vesttårn, mente en takrytter over midten var «forbunden med Livsfare» fordi påkjenningen på veggene ville bli for stor. Det ville dessuten være mulighet for lynnedslag gjennom kirkerommet. Han mente at slike konstruksjoner ville bli svekket og skape behov for problematiske reparasjoner. Med søknaden til Kirkedepartementet om å få bygge ny kirke, fulgte tegninger som viste begge løsninger.
Tegningene var hjelpeløst og nødtørftig utformet, og stiftsdireksjonen håpet departementet ville pålegge eierne å bygge noe bedre. Linstow, som fikk tegningene til vurdering fra departementet, mente de var «aldeles uskikket» og ville resultere i «et sandt Misfoster». I departementets gjengivelse ble språkbruken moderert til «smagløse».
En takrytter ville være farlig, mente Linstow, hvis det ikke ble satt støtter opp gjennom kirkerommet der de ellers ville skape «Ubequemme ligheder». Alternativet med tårn på siden løste problemet, men utkastet var «smagløst» og «dessuden aldeles uforstaaelig, hvad Taarnets øvre Deel angaaer». Linstow fant gallerier i to etasjer uheldig i en så liten kirke der rommet ville få et tårnlignende preg. I stedet hadde han, «ene bevæget af Interesse for Sagen», laget et utkast som viste grunnplan og fasader, og var tilpasset bygningstømmeret som man allerede hadde på plass. Øvrige tegninger av innredning og detaljer ville han utføre senere mot et lite honorar hvis kirkeeierne godtok det.
Eierne likte Linstows forslag, men med bare ett galleri ville det ikke bli nok plass. Eneste mulighet for å utvide bygningen var en forlengelse på rundt 6,3 meter til en langstrakt åttekant. Et slikt avvik fra en «fuldkommen octogon» ga Linstow store kvaler. Det kunne han bare anbefale «i et fortvivlet Nødstilfælde». Et rektangulært grunnplan var for øvrig alltid bedre, mente han. Linstow kompletterte sine tegninger, og planene ble approbert ved kongelig resolusjon 19. august 1831. Løsningen ble et regulært åttekantplan, men galleri i to etasjer. Slottsarkitekten ble altså tvunget av lokale forhold til å bruke løsninger han prinsipielt var imot.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.