Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij
engelsk transkripsjon Fyodor Dostoevsky
dostojevskij
Dostojevskij malt av Vasilij Grigorevitsj Perov, 1872.
Fjodor Dostojevskij var en russisk forfatter som regnes til verdenslitteraturens store romanforfattere. Hans fem store romaner, fra Forbrytelse og straff (1866) til Brødrene Karamazov (1879–1880), dreier seg om de evige spørsmålene om menneskets vesen, moralens grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens mening. Dostojevskij var også journalist og tidsskriftsredaktør.
Både som forfatter og tenker har Dostojevskij hatt stor innflytelse på sin ettertid.
Dostojevskij ble født i Moskva, der faren var sykehuslege. I 1843 tok han eksamen ved den militære ingeniørskolen i St. Petersburg. Han fikk stilling som ingeniøroffiser, men tok snart avskjed for å ofre seg for litteraturen.
Dostojevskij debuterte med romanen Fattige folk (Bednyje ljudi, 1846), som med ett slag gjorde ham berømt. De følgende utgivelsene, gjerne omtalt som ungdomsverkene, skuffet publikum og kritikerne i samtiden men ble lest med større forståelse og interesse på 1900-tallet.
I april 1849 ble Dostojevskij arrestert for deltagelse i den liberale Petrasjevskij-kretsen. Etter åtte måneder i Peter-Paul-festningen ble han og hans venner dømt til døden, men benådet på selve retterstedet. For Dostojevskij ble dommen fire års tukthus og fire år som straffesoldat. I årene 1850 til 1854 satt han i tukthuset i Omsk.
Denne tiden fikk avgjørende betydning for hans utvikling. Han ble preget av religiøs mystikk og politisk konservatisme. Samværet med fangene gav ham dyp innsikt i menneskesinnet, og hans oppgjør med den materialistiske sosialismen begynte, samtidig som han fant igjen sin «barndoms Kristus» og fikk en ny tro på det russiske folket. Den fysiske påkjenningen ved tukthuslivet var antakelig en medvirkende årsak til hans første anfall av epilepsi.
I 1854–1859 tjenestegjorde han i et regiment i Semipalatinsk, og han giftet seg i 1857 med Marija Dmitrijevna Isajeva (død 1864). I november 1859 fikk han tillatelse til igjen å bosette seg i St. Petersburg.
Dostojevskij debuterte i 1846 med romanen Fattige folk (Bednyje ljudi), som med ett slag gjorde ham berømt. Datidens publikum og kritikere ble imidlertid skuffet over hans følgende verker, Dobbeltgjengeren (Dvojnik, 1846), Herr Prokhartsjin (Gospodin Prokhartsjin, 1846)) og Vertinnen (Khoziajka, 1847). I disse og andre ungdomsverker, som fortellingene Et svakt hjerte (Slaboe serdtse, 1848) og Hvite netter (Belyje notsji, 1848), den ufullførte romanen Netotsjka Nezvanova (1849) og fortellingen En liten helt (Malenkij geroj 1849), eksperimenterer Dostojevskij på avansert vis med form- og fortellerstrukturer. Forståelsen for disse tekstene kom først på 1900-tallet.
I november 1859 fikk han tillatelse til igjen å bosette seg i St. Petersburg. Samme år utkom de humoristiske fortellingene Onkels drøm (Djadjusjkin son) og Landsbyen Stepantsjikovo (Selo Stepantsjikovo). Fra 1861 utgav han, sammen med broren Mikhail, tidsskriftet Tiden (Vremja), der han offentliggjorde romanen De fornedrede og krenkede (Unizjennyje i oskorblennyje) og Opptegnelser fra det døde hus (Zapiski iz Mjortvogo doma), en fiksjonalisert skildring av livet i tukthuset.
En utenlandsreise i 1862 gav stoff til Vinteropptegnelser om sommerinntrykk (Zimnije zametki o letnikh vpetsjatlenijakh), der Dostojevskij formulerer sitt syn på forholdet mellom Russland og Vest-Europa. Under reisen innledet han et hektisk kjærlighetsforhold til Apollinarija Suslova, en opplevelse som avspeiles i romanen Spilleren (Igrok).
I 1863 ble Tiden forbudt, men det ble for en kort tid etterfulgt av Epoke (Epokha, 1864–1865). Her kom Opptegnelser fra et kjellerdyp (Zapiski iz podpolja), den psykologisk-filosofiske opptakten til de store romanene.
Personene i Dostojevskijs romaner befinner seg ofte i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv. I 1866 utkom Forbrytelse og straff, Dostojevskijs mest berømte roman, der forfatteren gjennom studenten Raskolnikovs mord på en pantelånerske analyserer forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser moralske grunnspørsmål med utgangspunkt i 1800-tallets geni-kult og Napoleon-dyrkelse.
I 1867 giftet Dostojevskij seg med den unge Anna Grigorjevna Snitkina. Sammen dro de utenlands, og for å unngå de hjemlige kreditorenes trussel om gjeldsfengsel, ble de boende i Vest-Europa til 1871. I denne perioden skrev han Idioten (Idiot, 1868). Her skaper han et motstykke til Raskolnikovs amoralske Napoleon-imitasjon, ettersom hovedpersonen, fyrst Mysjkin, kan leses som en inkarnasjon av 1800-tallets forestilling om Kristus som fullkomment menneske, men ingen Guds sønn. I likhet med Den evige ektemann (Vetsjnyj muzj, 1870) er Idioten også en psykologisk analyse av sjalusi som opphav til homoerotisk begjær.
De besatte (Besy, 1871–1872), et dagsaktuelt oppgjør med den nihilistiske bevegelsen i Russland, er samtidig en profetisk visjon av «terrorismens fenomenologi», en analyse av 1800-tallets radikale intelligentsia og de forbrytelser de har begått i rasens eller klassens navn.
Dostojevskijs popularitet steg raskt etter hjemkomsten, særlig da han begynte å utgi sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok (Dnevnik pisatelja, 1876–1877), der han behandlet sosiale, politiske og religiøse spørsmål og trykte mindre, skjønnlitterære ting.
I 1875 kom Ynglingen (Podrostok), kanskje den formelt mest avanserte og dristigste av alle Dostojevskijs romaner. Ynglingen er en førstepersonsfortelling ført i pennen av den 20-årige Arkadij Dolgorukij, som skildrer noen turbulente måneder av sitt liv omkring et halvt år tidligere. Arkadij, som helst vil gjøre seg uavhengig av familie og samfunnet og forfølge sin ide om å bli «en ny Rothschild», forsøker å sette ord på sin egen iherdighet mens han famler etter holdepunkter i livet. Særlig trekkes han mellom de to farsfigurene, Andrej Versilov, som er hans kjødelige far, og Makar Dolgorukij, som er hans juridiske.
I 1879–1880 kom Brødrene Karamasov. Dostojevskijs siste roman er en moderne teodicé, et verk der han lar Gud fremstå som god og rettferdig tross all den lidelse og urett som finnes i verden. Argumentasjonen er antinomisk, det vil si at den foregår i form av en diskusjon der brødrene – særlig Ivan og Aljosja – inntar tilsynelatende uforenlige posisjoner, slik at deres stemmer klinger sammen i en «polyfonisk» debatt om Guds eksistens.
I juni 1880 nådde Dostojevskij høyden av sin popularitet, da han i sin berømte tale ved avdukingen av Pusjkin-monumentet i Moskva formulerte sin tro på det universelle i russisk ånd og på det russiske folk som fornyer av kristendommen og skaper av universell fred og harmoni.
Dostojevskijs store romaner står i en særstilling i 1800-tallets realistiske litteratur. Ved bruk av en i tid sterkt konsentrert og ofte melodramatisk intrige, som kan minne om kriminalromanens, bringer Dostojevskij sine personer i en psykologisk spenning som utløser alle de motstridende kreftene i deres irrasjonelle sjeleliv. Men innvevd i dette psykologiske planet finnes et etisk-religiøst: Menneskets irrasjonelle sjel sees i relasjon til den ukjente, mystiske virkeligheten som ligger «bakenfor». Derav oppstår den spesielle metafysiske problematikken i Dostojevskijs store romaner: Gjennom hans diktnings personer konkretiseres de evige spørsmålene om menneskets vesen, moralens grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens mening. Både som dikter og tenker har Dostojevskij hatt kolossal innflytelse, ikke minst på 1900-tallet.
Dostojevskijs samlede verker foreligger (1995) komplett i norsk oversettelse i 29 bind.
Dostojevskij-forskningen er omfattende. Av det 20. århundrets bidrag har særlig Mikhail Bakhtins teori om Dostojevskijs polyfoniske (flerstemmige) romankunst vært banebrytende.
Flere av Dostojevskijs romaner er filmatisert og har nådd et bredt publikum. Her listes noen av de fremste filmatiseringene.
De store romanene dramatiseres ofte også for teater. Opptegnelser fra det døde hus finnes i en operaversjon (uroppført i 1930) av den tsjekkiske komponisten Leoš Janáček.
Kommentarer (4)
skrev Brith Vigdis Stensen
I litteraturlisten burde vært med:
Roesen, Tine: Dostojevskij. En introduktion, Aarhus Universitetsforlag, 2021.
Dessuten synes jeg "Dobbeltgjengeren" burde fått en fyldigere omtale og kanskje også andre verk.
svarte Kjell-Olav Hovde
Takk for innspill! Har lagt til tittelen i litteraturlisten. Har gjort strukturen i artikkelen tydeligere med mellomtitler og lenket til spesialartikler om de verkene vi har egne artikler om. Fagansvarlig vil se på behandlingen av de tidlige verkene under ett.
skrev Lasse Moer
Nettside med lydopptak og skriftlig utgave av foredrag i St. Dominikus kirke i Oslo i 1999 av professor Geir Kjetsaa (1937-2008); "Dostojevskij og vår tid": https://lassemoer.no/geir-kjetsaa-1-dostojevskij-og-vaar-tid.html
svarte Ingunn Lunde
Takk for innspill!
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.