Edward Said

I boken Orientalismen studerer Said hvordan asiatiske folk under europeisk kolonistyre og kontroll ble omtalt i Vestens kunnskapsproduksjon, altså av de såkalte orientalistene, som var akademiske eksperter på Asias og mer spesifikt Midtøstens kultur og historie. Said hevder at de produserte nedsettende og essensialiserende fremstillinger av østlige folk, språk og kulturer. Typisk beskrev de samfunnene som irrasjonelle, underutviklede og historisk stillestående, hevdet at islam var et dogmatisk trossystem som bidro til despotisme og underkastelse, og skrev dessuten nedsettende om det arabiske språket.

Slike «lærde» forestillinger eller eurosentriske konstruksjoner mener Said er blitt spredt i europeiske samfunn, hvor de er blitt til gjengse ideer om Orienten, som han på kritisk vis kaller for orientalisme. Ifølge Said bidrar de til Vestens fortsatte geopolitiske dominans over tidligere kolonisfærer, noe han stiller seg skarpt kritisk til.

Said hentet inspirasjon fra blant andre Frantz Fanons psykoanalytiske kolonikritikk, Michel Foucaults maktstudier og Antonio Gramscis marxistiske teori om hegemoni. Said viste hvordan identitetsdannelse er knyttet til kunnskapsproduksjon og geopolitiske maktforhold, noe som siden har stått sentralt i kritiske studier av rase-, opphavs- og identitetsbasert undertrykkelse i det postkoloniale verdenssamfunnet.

Said har virket som offentlig intellektuell i spørsmålet om konflikten mellom Israel og Palestina og Midtøsten-konflikter mer generelt. I kjølvannet av seksdagerskrigen i 1967 publiserte han The Arab Portrayed (1968), hvor han kritiserte misvisende fremstillinger av arabisk historie og kultur i amerikanske medier.

Said mente både israelere og palestinere har rett på nasjonal selvbestemmelse og støttet tostatsløsningen. Samtidig var han sterkt kritisk til religiøs sionisme og jødisk fundamentalisme i sammenheng med den israelske okkupasjonen av Palestina, som han karakteriserte som en form for vestlig imperialisme. Han skrev om dette blant annet i The Question of Palestine (1979), The Politics of Dispossession (1994) og The End of the Peace Process (2000).

Said avviste fredsavtalen mellom Israel og Palestina i 1993, også kalt Oslo-avtalen, fordi han mente den ga Palestina en for svak politisk rolle og ikke tok tilstrekkelig oppgjør med israelske kolonister og bosetninger i palestinske områder. Som følge innførte de palestinske selvstyremyndighetene forbud mot salg av bøkene hans, et forbud som senere ble løftet. I 1998 lagde Said dokumentaren In Search of Palestina for BBC.

Gjennom hele sin intellektuelle karriere var Said kritisk til amerikansk utenrikspolitikk, som han forsto som imperialistisk og som han anklagde for å bidra til ustabilitet og økt konflikt i verden. Kort før han døde av langvarig sykdom i 2003, kritiserte han USAs invasjon av Irak i 2003. Det har senere kommet frem at Said ble overvåket av FBI gjennom store deler av livet sitt.

• Orientalisme. Vestlige oppfatninger av Orienten, oversatt av Anne Aabakken. Cappelen, 1994.
• Den intellektuelles ansvar. Reith-forelesningene 1994, oversatt av Kjell Olaf Jensen. Pax, 1996.
• På feil sted. Memoarer, oversatt av Mari Toft. Fritt og vilt, 2001.
• Kultur og motstand, oversatt av Alexander Leborg. Oktober, 2004.
• Freud og det fremmede, oversatt av Stian Bromark og Marit O. Bromark. Cappelen, 2004.
• Musikalske betraktninger, oversatt av Agnete Øye. Pax, 2005.

• postkolonialisme
• orientalisme
• Orienten
• Midtøsten
• Palestina