Grim kirke

Grim kirke ligger i overgangen mellom et sentrumsnært boligområde fra mellomkrigstiden og et nyere boligområde på byens vestside, langs veien mot Vennesla. Den hviler mellom svaberg og furutrær, oppe på en høyde, nærmest en knaus i et friluftsområde, et delvis opparbeidet parkområde, med Solholmen og Grim skole nedenfor mot vest. På østsiden og nordsiden av kirken går den trafikkerte Møllevannsveien, parallelt med utfartsveien (riksvei 9) mot nordvest.

Kirken er orientert nord–sør med alteret mot nord. Den har atkomst både fra sørsiden og nordsiden. Fra nordsiden er det en gang- og bilatkomst til menighetskontoret, menighetssalen og ungdomslokalene.

Hovedatkomsten er fra sør. En kjørbar gangvei fra Møllevannsveien i øst følger terrenget i en svak bue oppover til toppen av høyden. Her ligger kirkebakken med fri utsikt mot vest. Mot øst beskytter den tette vegetasjon mellom svabergene mot veistøy nedenfra. Det kuperte terrenget er utnyttet slik at det både er lysinnfall og atkomst til underetasjen fra sørsiden, uten at dette oppleves som forstyrrende for hovedinngangen.

Veggene er av betong støpt på stedet, utvendig som innvendig. Betongen er lys grå. Den er brukt konstruktivt, men også dekorativt ved at veggene er støpt mot kraftige trekantlekter spikret til forskalingen. I det resulterende vertikale relieffet er den utstikkende ryggen meislet bort. Den meislete betongen har en mørk snittflate hvor også tilslaget, blant annet steinene, kommer til syne i kontrast til den glatte, lysere overflaten mot forskalingen. Behandlingen gir kirken et rustikt, men samtidig mykt preg. Man oppnår dessuten en homogen flate hvor lys og skygge i den kuttete betongen reduserer sladringen av fukt når det regner.

Fra svaberget reiser kirken seg i en sammenhengende bevegelse majestetisk mot himmelen og avsluttes mot den med et nesten usynlig beslag på toppen av en rett gesims som parapet, siden kirken har flatt tak. Tårnet til høyre for hovedinngangen står solid på bakken og strekker seg høyere enn kirkevolumet. Det er utført i samme materiale som kirken, men er uten beslag, og avsluttes med en åpen, høyreist baldakin, en støpul, med kors over – alt støpt i prikkhamret betong. Man både ser og hører klokkene. Tårnet er visuelt frigjort fra kirkevolumet med en vertikal spalte med transparent glass. På den andre siden av tårnet går en trapp ned til ungdomslokalene.

Fra kirkebakken fører en fritrapp og en rampe opp til forplassen, som mot vest avgrenses av en stille sone med en lav mur mot terrenget nedenfor. Her kan man se langs vestveggen i kirkerommet, samtidig som man kan få et blikk inn i kirkerommet gjennom de vertikale, smale vinduene som er et gjennomgående tema i kirken. Der våpenhuset er skjøvet til side for hovedskipet, kommer vinduene i kirkerommet til syne. Dette er en viktig lysføring som slår følge inn i kirken.

Et basseng med blomster og grønn plen utgjør den kultiverte natur som kontrast til kultivert arkitektur. I denne sammenhengen blir derfor både hoveddøren og baldakinens lysarmaturer detaljer som trekker helhetsinntrykket ned. Men det er flott at hoveddøren er av aluminium. Det stemmer med tiden kirken ble laget i, døren skulle bare hatt mer tyngde og hold.

Våpenhuset har åpen trapp til galleriet. Galleriet krager ut over kirkerommet fra to søyler. Galleriets underside er vippet opp i bakkant slik at lyset slipper inn til de bakre delene av kirkerommet. Takhøyden under galleriet reduseres til en menneskelig målestokk som kontrast til katedralens kraftfulle rom. Inne oppleves betongen annerledes enn ute. Den blir mer nærværende og helere fordi den skal hamle opp med mange ulike elementer som også presenterer seg brutalistisk med egen struktur, tekstur og farge. Orgelet, kirkebenkene av furu båret av betongkonsoller og med innsydde puter, den panelte, spartanske senkeveggen mot menighetssalen, de store, tversgående limtrebjelkene i taket, de malte platene imellom dem – alt overstyres av betongen, som luner og roer rommet ned og binder det sammen.

Kirkens formspråk, med både avrundede og skarpe hjørner, uttrykt gjennom den homogene betongen, var noe radikalt nytt. Der hvor kasseformen med store, sammenhengende flater kunne gi inntrykk av idrettshall eller fabrikk, overraskes man av myke, avrundede former og høyreiste lysspalter som forklarer at dette huset har en sakral funksjon, selv om man ikke legger merke til det firkantete, kubiske klokketårnet med det enkle, tomme, kraftfulle korset mot himmelen.

De vertikale, smale vindusspaltene på kirkens sørvegg går fra gulv til tak, bare brutt av galleriet. Tilsvarende vinduer i korets vestvegg går fra taket og halvveis ned til gulvet. Sammen med det horisontale vindusfeltet over det lavere taket i menighetssalen gir det kirkerommet et vakkert og behagelig blandingslys.

Kirkens gesimser danner en behagelig horisontal linje i kontrast til det kuperte landskapet som omgir kirken. Betongen stiger opp av bakken, fra gress eller fra knauser, som var det grunnfjellet selv som hulet seg ut og ga menneskene rommet i gave. Grim kirke er en kunstig dovrehall, en betongkatedral som uttrykker kraft og varme, lys og nåde. Og det beste av alt: Den er en arbeidskirke som ser ut som en kirke, samtidig som den tilbyr menigheten tilstrekkelig rom til daglige aktiviteter.

• kirke
• Kristiansand
• Agder og Telemark bispedømme