Gildeskål gamle kirke

Etter en brann i 1710 sto bare murene igjen av kirken. Under gjenoppbyggingen benyttet man anledningen til å utvide kirken ved å bygge en tverrarm mot sør som var nesten like bred som skipet. Derved forsvant også nesten hele sørveggen med tilhørende portal. De fleste andre åpningene, både portaler og vinduer, ble trolig ved samme anledning utvidet og endret slik at det er vanskelig å se hvordan de opprinnelig var formet.

Den middelalderske delen av kirken består av kor og skip, og begge er murt av kvaderstein av lys kalkstein eller marmor. Det er store kvadersteiner av forskjellige høyder og lengder, og skiftegangen fremstår derfor meget uregelmessig. Bruken av kvadermur på hele kirken er et sjeldent trekk, og viser at det ble satt inn store økonomiske ressurser i byggingen. De fleste steinkirker har kvaderstein bare på hjørnene og rundt vinduer og portaler, og noen har et kor kledd med kvaderstein, men det finnes svært få eksempler på en hel kirke. Disse er gjerne bykirker eller privatkirker på stormannsseter, for eksempel Giske på Sunnmøre. Alstahaug kirke på Helgeland er et annet eksempel.

Korets sørportal er best bevart. Den har en enkel form med rund, udekorert bue satt sammen av bare to store steiner. Sidene er også helt udekorerte og bygget av store blokker reist på ende.

Skipets nordportal er utvidet i bredden, men den øverste delen med portalbuen er bevart. Denne er hogd ut av en hel, stor steinblokk, og har ingen spor etter ornamenter. Skipets antatte sørportal er helt forsvunnet, og det er ingen tegn i murene på at skipet har hatt vestportal, et trekk den deler med blant annet Brønnøy kirke på Helgeland, som ble nesten helt ombygget omkring 1870. Den eneste steindekoren som i dag er synlig er buen som innrammer korets østvindu innvendig. Dette kan ikke være buens opprinnelige plassering. Buen bæres på hver side av steiner med romanske karniss-profiler, og det er foreslått at dette er buen til den gamle korbuen som ble utvidet i korets fulle bredde etter brannen i 1710. Ved utvidelsen skal den ha blitt plassert her.

Teorien kan godt vise seg å være riktig. Det eneste alternativet ville være skipets sørportal, og buen er i bredeste laget for det. Senere er det brutt bort et stort stykke av muren under buen for å gjøre det mulig å passere bak alteret, som visstnok er det middelalderske steinalteret. I nordveggen i koret er det også brutt bort et stort stykke mur under vinduet for å gi plass til en innelukket stol for prestens medhjelpere.

Under den ødeleggende brannen i 1710 forsvant det meste av kirkens inventar, bare alterutstyret og et par bilder ble reddet. Det måtte derfor skapes et helt nytt kirkerom, og det ferdige resultatet ble et av landets mest interessante og best bevarte 1700-talls kirkerom. Den nye sørfløyen gjorde skipet dobbelt så stort, og det ble fylt med benker og gallerier. Dessuten sørget en del av de velstående familiene i menigheten for å få bygget private familielosjer eller stoler, og flere av disse er bevart. Innenfor sørfløyens dør står det innelukkede dåpsrommet. Der ble barna døpt, og de nybakte mødrene – «inngangskonene» – tok plass før presten formelt førte dem tilbake til menigheten, etter at fødselen hadde gjort dem «urene». Denne skikken levde mange steder helt opp mot år 1900.

Altertavlen står i dag i den nye kirken. Den ble skåret i 1713 av Georg Christoffer Schauer i rik akantusbarokk. Prekestolen var også overført til den nye kirken, men ble tilbakeført ved restaureringen. Den har malte fremstillinger av de fire evangelistene, som tegn på at herfra skal evangeliet forkynnes klart og rent. På toppen av himlingen står den triumferende og velsignende Kristus. Den fineste privatstolen på galleriet ble laget for amtmann Ove Schjelderup, som bodde i Gildeskål fra 1723. Galleriene, altertavlen og prekestolen ble malt i 1754 av den kjente kunstneren Gottfried Ezekiel, som hadde innvandret fra Tyskland.

Kirken fikk også på 1700-tallet en flott takrytter over vestre gavl på skipet, med den karakteristiske løkkuppelen som var vanlig på mange kirker i Nord-Norge. Denne ble dessverre revet i 1887 og ikke gjenreist ved restaureringen. Mønespissene er ennå dekorert med utstikkende dyrehoder, et trekk som går tilbake til middelalderen og har slektskap med stavkirkenes dragehoder.

Kirkens dedikasjon til St. Thomas av Canterbury bygger på en bevart alterbrun, et vevd bånd som omrammet alterplaten. Det er bevart et slikt fra Gildeskål kirke utført i senmiddelalderen, og på dette båndet er innvevd med gotiske bokstaver «ora pro nobis beate thoma» ('be for oss, hellige Thomas'). Thomas Beckett var erkebiskop av Canterbury, og han ble drept av fire av mennene til kong Henrik 2. i sin katedral i 1170. Han ble erklært hellig allerede i 1174, og ble fort en svært populær helgen. Når Gildeskål kirke ble viet til ham betyr det at den først kan ha stått ferdig etter dette året, og trolig noen år senere.

Kirkens og kommunens navn indikerer at det var et viktig sentrum her i tidlig middelalder. En gildeskåle forutsetter et gilde, en sammenslutning eller forening av mektige personer som møtes til viktige og festlige anledninger. Det fantes mange slike gilder i Norge i middelalderen, både i by og land, og de viktigste, som Miklagildet i Nidaros, hadde kongen som medlem. Det må altså ha eksistert et stort gilde her i området, og festlokalet eller gildeskålen må ha ligget i området ved kirken. Dette må ha vært så særegent at det også ga navn til hele prestegjeldet.

• kirke
• Gildeskål
• Sør-Hålogaland bispedømme

• Nordlandsmuseet