Bardu kirke

Bardu kirke ligger på sletta der Barduelva gjør en krapp sving. Kirken og dens historie er et sterkt symbol for Bardu. På 1700-tallet vokste befolkningen i Norge raskere enn før. Også i Østerdalen ble det trangt om plassen for den som ville dyrke sin egen jord, og mange søkte utkomme andre steder. I tråd med opplysningstidens idealer dro fogd Jens Holmboe rundt 1780 flere ganger på oppdagelsesreiser i Indre Troms.

Holmboe ivret for oppdagelser, oppfinnelser og spredning av en positiv og offensiv livsholdning. I 1789 kartla han Barduskogen sammen med skogsinspektør for Røros og Folldals Kobberverker, Nicolai Hersleb Ramm. Arbeidet ble blant annet finansiert av Peder Anker på Bogstad ved Christiania. Holmboe mente at Barduskogen kunne være et område godt egnet for kolonisering og nydyrking.

Allerede to år etter kartleggingen reiste det første nybrottet seg, som et resultat av deres innsats. Nybyggerne, som i hovedsak kom fra Tynset, delte Holmboes idealisme. Sammen med gudsfrykt, nøysomhet og flid, dannet den grunnlaget for den nye kolonien. Ni år senere søkte folket i Bardu kongen om å få bygge sin egen kirke. Etter flere avslag og vekslende entusiasme fra sentralmaktene, fikk det lille samfunnet i 1821 innvilget søknaden.

Det var den 29 år gamle nybrottsmannen og byggmesteren Ole Olsen Lundberg, opprinnelig fra Tynset, som skulle lede arbeidet. Han reiste tilbake til Tynset for å studere kirken der de fleste i Bardu en gang hadde blitt døpt. Det fortelles hvordan han risset kirken på ei fjøl for bedre å huske hvordan den så ut.

Det unge lokalsamfunnet hadde fra før av nok å gjøre med sine nyreiste bruk, men stilte likevel mannsterke opp. I 1825 begynte arbeidet, og etter fire år kunne kirken innvies, selv om verken tårn, klokke, sakristi eller takspon var på plass. Den ble en mindre utgave av forbildet, trolig av økonomiske årsaker, for det voksende befolkningstallet og et aktivt haugiansk miljø skulle tilsi noe annet.

Bardu kirke er i dag en svært godt bevart perle. Det meste av innredningen er intakt, med gamle, malte overflater. Det tidlige 1800-tallet og de gamle kolonistene virker svært nær. De flyttet ikke bare med seg moderkirken til Nord-Norge, men også 1700-tallets tankegods og estetikk.

Kirkens kompakte hovedvolum og oppdeling av vinduer i to etasjer er de samme som på Tynset. Tårnets øvre del, som ble bygget så sent som i 1840, er betydelig enklere og med firkantet plan, ikke åttekantet. Tårnhettens stramme pyramideform er kanskje også mer i tråd med idealene tidlig på 1800-tallet.

I interiøret er alterveggene organisert på samme måte, med prekestolalter, søyler, losjer og bekroning med orgelfasade og kongemonogram. I Bardu er det imidlertid Karl Johans monogram og ikke Christian 7.s. Kronen over prekestolen, som her har fått teksten «Jeg er det Livsens Brød», har skrumpet mer inn enn reduksjonen for øvrig skulle tilsi. Håndverkerne har gjort en solid jobb, men kunne likevel ikke skjule at de ikke hadde samme skolering som de på Tynset. Rommet er ikke så majestetisk som forbildet, men fikk en større intimitet. De tette og faste benkene i Bardu kirke øker denne opplevelsen.

Opprinnelig hadde kirken to ekstra gallerier over det nåværende. Disse ble imidlertid fjernet da kirken fikk orgel i 1870. Det midtre galleriet hadde stoler for standspersoner. Det øverste må ha vært svært lite, der det lå tett oppunder det vakkert rankebemalte tønne hvelvet, trolig malt av en omvandrende kunstner med navn Ole Paulsen. Det livsbejaende motivet er som bestilt for hvelvingen over et rom skapt av og for et folk som må ha slitt mye for å sikre en framtid for seg og sine barn.

• kirke
• Bardu
• Nord-Hålogaland bispedømme