Vitenskapelige navn, ofte kalt latinske navn, er navn som brukes i vitenskapen på planter, dyr, sopp og andre organismer, til forskjell fra populærnavn. En art skal kun ha ett vitenskapelig navn, men kan være kjent under flere populærnavn. For eksempel er Tussilago farfara det vitenskapelige navnet på arten vi kjenner under populærnavn som hestehov og leirfivel.
Alle arter som er beskrevet av vitenskapen har navn bestående av to ledd. Systemet tar utgangspunkt i arter og slekter. Først kommer slektsnavnet (med stor forbokstav, som Tussilago), deretter artsnavnet (eller epitetet), dette skal alltid ha liten forbokstav (som farfara).
Etter de to navnene legger man ofte til navnet til den som beskrev arten. Dette navnet kaller vi forfatternavn eller autornavn. I tilfellet Tussilago farfara L. er navnet Carl von Linné forkortet L. Forfattere av plantenavn har en standardisert form eller forkortelse som er registrert i databasen International Plant Names Index (IPNI). Siden et vitenskapelig artsnavn har to ledd kalles systemet også binær nomenklatur.
Systemet ble innført av Carl von Linné. Det er litt forskjellige regler og konvensjoner for navngivning i de ulike organismegruppene. I zoologi kan en art ha samme slektsnavn og artsnavn, for eksempel heter jerv Gulo gulo. Slike dobbeltnavn er ikke tillatt innen botanikk.
Hvis man oppdager at en art har blitt beskrevet to ganger, altså at arten har to vitenskapelige navn, er det alltid det eldste navnet som skal brukes. Tidligere vitenskapelige navn som ikke lenger skal brukes kalles synonymer. I zoologi kalles navnet som skal brukes gyldig navn, og i botanikk kalles det akseptert navn.
Forskjellige organismegrupper har forskjellige starttidspunkt, det vil si at navn publisert før disse tidspunktene ikke regnes med:
- Planter: Species plantarum - 1753 – Linné
- Dyr: Systema naturae – 1758 – Linné
- Moser: Species muscorum – 1801 – Johann Hedwig
- Fossile planter: Flora der Vorwelt – 1820 – Kaspar Sternberg
Eksempler på vitenskapelige navn og tilhørende populærnavn
- Canis familiaris for hund, bikkje
- Anemone nemorosa for hvitveis, hvitsymre
- Salmo salar for laks
- Calanus finmarchicus for raudåte
Hvorfor bytter arter vitenskapelige navn?
Alle arter har kun ett godkjent vitenskapelig navn. Likevel skjer det at arter får endret sitt vitenskapelige navn. Det er fordi forskning gjør at vi stadig får bedre innsikt i slektskapet mellom arter og slekter. Da blir det av og til behov for å endre vitenskapelig navn.
Samme art beskrevet flere ganger
Det er ikke uvanlig at man finner ut at en og samme art er beskrevet mer enn en gang. Da er regelen at navnet som ble gitt i den første beskrivelsen av arten, som også kalles protologen, blir det vitenskapelige navnet, uansett om arten har blitt kalt noe annet i lang tid.
Flytting mellom slekter
Hvis det viser seg at en art med et gitt slektsnavn er plassert i feil slekt, og er nærmere beslektet med arter i en annen slekt, må arten overføres til riktig slekt. Da får arten nytt slektsnavn, men beholder artsnavnet, om det ikke finnes fra før. For eksempel ble en snegle beskrevet i 1957 under navnet Abra cadabra. I 1995 ble den flyttet til slekten Theora, og navnet ble Theora cadabra. Til slutt fant forskere ut at sneglene hørte til en annen art som hadde fått navn tidligere, og ble da innlemmet, eller synonymisert, under navnet Theora mesopotamica. Nye arter kan da heller ikke få navnet Abra cadabra. Et vitenskapelig navn kan bare brukes en gang, uavhengig om det er gyldig/akseptert eller ei.
Splitting av slekter
Det hender også at en slekt splittes opp i to eller flere slekter. Da må nye slektsnavn gis til de artene som skal klassifiseres i nye slekter.
Unntak
Unntaksvis kan arten beholde sitt vitenskapelige navn selv om et eldre navn oppdages, men da må dette vedtaes spesielt. For dinosaurslekten Megalosaurus oppdaget man at den første beskrivelsen hadde navnet Scrotum humanum, dette navnet kom av at fossilet så ut som en menneskelig testikkel. Paleontologene vedtok da at slekten fikk beholde navnet Megalosaurus.
Latinsk opphav
Da systemet ble oppfunnet, var latin arbeidsspråket innenfor vitenskap og forskning i Nord-Europa. Uansett hvilket språklig opphav ordstammene i navnene har, skal leddene i navnet bøyes etter latinske regler. Gresk brukes mye ved siden av latin for å danne ordstammer, men mange navn kommer også fra andre språk, personnavn eller stedsnavn.
Mange navn er ment å være deskriptive, enten om farge, form eller funksjon. Epitetet officinalis brukes ofte som epitet på planter med stor nytteverdi, enten som mat eller medisin. På latin er officina et utsalgssted for medisiner og preparater, og Linné innførte derfor officinalis fornoe som selges i butikker.