Natrium er et grunnstoff som i levende skapninger foreligger først og fremst i form av positivt ladde ioner, Na+. Natrium er en elektrolytt som har oppgaver i kroppen. Det er blant annet viktig for den elektriske spenningen (membranpotensialet) over cellemembraner.
I naturen forekommer natrium i form av forskjellige salter, særlig som natriumklorid (NaCl), altså vanlig bordsalt. Natrium tas opp i kroppen fra salt i mat og drikkevann.
Anbefalt inntak av salt er på 3,0–4,5 gram salt per døgn. Mange spiser imidlertid langt mer, og inntak av salt gjennom et vanlig norsk kosthold i dag ligger på 10–15 gram per døgn. Stort inntak av natrium i maten fører til økt risiko for høyt blodtrykk.
Et voksent menneske inneholder om lag 100 gram natrium. Omkring 45 prosent av dette er bundet i beinvev. Resten finnes hovedsakelig i blodet og i væsken utenfor cellene (ekstracellulærvæsken). Cellene inneholder bare ytterst små mengder natrium.
Natriumioner (Na+) utgjør mer enn 90 prosent av de positivt ladde ionene i ekstracellulærvæsken. Konsentrasjonen av natrium er avgjørende for osmolaliteten i plasma, og påvirker blant annet hvor mye vann som finnes i blodet, i vevsvæsken og i cellene.
Konsentrasjonen av natriumioner (Na+) på innsiden av cellene holdes lavt av natrium-kalium-pumpen. Cellen pumper Na+ ut og K+ inn. Denne pumpingen krever en ganske betydelig del av cellens energiforbruk.
Når natriumkonsentrasjonen er mye større utenfor cellen enn innenfor, kan Na+ strømme inn i cellen «av seg selv» gjennom åpne natriumkanaler i cellemembranen. I slike tilfeller kan denne transporten kobles sammen med en transport av stoffer som cellen trenger, for eksempel glukose og aminosyrer.
Transporten av Na+ ut av cellen gir opphav til en elektrisk spenningsforskjell mellom innsiden og utsiden av cellemembranen, kalt membranpotensial. Dette er særlig viktig for nerveceller og muskelceller, og en forutsetning for å danne elektriske signaler (aksjonspotensial).
Kroppens syre-baseregulering avhenger av mange faktorer, og natrium spiller en rolle i form av natron (NaHCO3). Sammen med karbondioksid inngår det i et buffersystem som bidrar til å holde surhetsgraden (pH) i vevsvæsken og blodet stabil.
Nesten alt natrium vi spiser blir tatt opp. I nyrene filtreres natrium fritt, men det meste blir reabsorbert, og mindre enn 1 prosent blir utskilt i urin. Mindre mengder natrium forlater kroppen også via avføring og svette. Forholdet mellom mengden av vann og salt i kroppen reguleres av nyrene gjennom renin-angiotensin-aldosteron-systemet.
Dersom natriumutskillelsen svikter, som ved blant annet nyresykdommer, leversykdommer og hjertesykdommer, vil kroppen forsøke å bevare den normale konsentrasjonen av natrium i blodet ved å holde tilbake vann. Det kan føre til opphopninger av væske (ødemer). På den annen side vil en altfor stor utskillelse av natrium føre til at også utskillelsen av vann øker, slik at organismen tørker ut, og man risikerer nyresvikt med uremi og svikt i kretsløpet.
Hyponatremi er for lav konsentrasjon av natrium i blodet. Det er den vanligste elektrolyttforstyrrelsen. Ved lett til moderat hyponatremi kan man få symptomer som kvalme, hodepine og trøtthet. Alvorlig hyponatremi kan gi tørste, kramper, koma og pustebesvær.
Hypernatremi er for høy konsentrasjon av natrium i blodet. Den vanligste årsaken til hypernatremi er dehydrering og de vanligste symptomene er slapphet, forvirring og kramper.
Kommentarer (2)
skrev ingvill brastad
svarte Georg Kjøll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.